Medierevolusjonen (2005)

Denne bachelor-oppgaven ble levert ved Økonomi- og næringslivsjournalist-studiet ved Handelshøyskolen BI våren 2005. Oppgaven er skrevet som et essay, og ser på medienes posisjon og utfordringer i lys av fremveksten av blogging og den filmatiske mediedystopien Epic 2014 (og revisjonen Epic 2015).

NB! Legg merke til hvordan jeg i enkelte passasjer “pakker” inn budskapet ganske godt. Tror dette sier en del om hvor modent disse debattene var på tidspunktet oppgaven ble skrevet.

Innledning
Mange av grensedragningene mellom nyheter, innhold og kommentarer er mye mer omfattende enn oppgaven lykkes i å representere.

På samme måte er også teknologiene jeg trekker opp vesentlig mer kompliserte enn det jeg har mulighet til å trekke frem i denne oppgaven.

Mitt mål er imidlertid å belyse og forstå de medieendringene som foregår uten den ”oss”/”dem”-tankegangen som delvis slipper frem når journalister og mediefolk diskuterer medieutviklingen.

Vi kan ikke lukke øynene for det som skjer, og i mine øyne er det svært sannsynlig at den nærmeste tiden vil bringe større forandringer enn den tiden vi har vært inne i. Dette skyldes at menneskene først nå er i ferd med å bli vant til å bruke teknologien. Mens vi hittil har basert oss på å effektivisere det vi tidligere gjorde, er det først nå muligheten til å gjøre ting på helt nye måter blir oppdaget og tatt i bruk.

Dette vil i de nærmeste årene reise sterke spørsmål ved blant annet pressestøttens funksjon. Slik den ligger i dag, fungerer den til å preservere et utdatert system…

Prolog – skrekkscenarioet

”In the year 2014, New York Times has gone offline. The fourth estate’s fortune has waned. What happened to the news?”(1)

Er det mulig å tenke seg at en aviskjempe med et opplag på over en million eksemplarer daglig(2) vil bli redusert til et utdatert nisjeprodukt for eliten og de eldre i løpet av ett tiår? Det er skrekkscenarioet i Epic 2014. (3)

Filmen argumenterer nemlig for at hver enkelt leser bidrar til nyhetsbildet. Bidrag som datamaskiner behandler og redigerer slik at den skreddersys for hver enkelt leser.

Den årlige rapporten om tilstanden i de amerikanske mediene (4) betegner filmen som ”et skrekkscenario for journalistikken”, og konkluderer med at ”slik vil det sannsynligvis ikke bli”. Kanskje kunne konklusjonen like gjerne vart at slik vil det sannsynligvis bli?

Homo Publicus?

Jeg surfer rundt på nettet. Refleksjoner, ideer og tanketomt vrøvl forsvinner forbi side etter side. Sexliv og kjæledyr utleveres side om side med politikk, teknologi eller altoppslukende fritidsinteresser.

Da den 20-årige amerikaneren Justin Hall begynte å skrive ned noe av det som skjedde i livet hans på hjemmesiden www.links.net (5) i 1994, visste han neppe hva han var i ferd med å starte (6). Og det skulle ta mange år før noen andre skjønte det. I dag rommer nettsidene hans en fem tusen siders selvbiografi som tar for seg de fleste sider av livet hans det siste tiåret – inkludert kjønnsykdommer og hans forhold til narkotika.

Internett har endret våre muligheter til å kommunisere med omverdenen. Enkeltmennesker kan i dag nå hundrevis av millioner potensielle lesere, lyttere og seere igjennom noen ganske få tastetrykk. Tidligere foregikk disse sosiale funksjonene på det nærmeste torget eller puben. Dette var steder hvor menneskene kunne gjøre seg bemerket og få sin daglige dose livsnødvendig oppmerksomhet. I dag finnes det en del mennesker som henter denne dosen igjennom koblinger til andre mennesker, som i fysisk avstand befinner seg ufattelig langt borte.

Det Justin Hall var blant de første til å gjøre for et tiår siden er i dag stadig mer vanlig. ”Blogging”, en kort form av ”weblogging”(7), er i ferd med å vokse seg stort. I løpet av de siste fem årene har millioner av mennesker kastet seg på bevegelsen. Bloggertjenesten Technorati følger i dag 11 millioner blogger (8). Da David Siffry gjorde en undersøkelse om blogging i mars 2005, fant han at det daglig kom til mer enn 40 000 nye blogger (9).

Denne utviklingen har utvilsomt potensial til å forårsake store sosiale endringer. Millioner av mennesker (10) som jevnlig publiserer sine egne tanker, opplevelser og gjøremål til omverdenen – nærmest i form av en dagbok – og får respons tilbake fra venner, kjente og tilfeldig forbipasserende. For å sette det på spissen, kan det være verdt å spørre seg: Er vi i ferd med å overgå Rene Descartes gamle maksime om at ”Jeg tenker, altså er jeg” til et nyere og mer moderne ”Jeg skriver, altså er jeg”?

Kan vi være i ferd med å utvikle en ny form menneskelig eksistens? ”Homo sapiens” betyr jo ”tenkende menneske”. (11) Kanskje er fremtidens informasjonssamfunn til for ”Homo publicus”.

Største medieendring på over 200 år?

En av de som har ligget i forkant og forsøkt å forstå denne utviklingen er redaktør, sosiolog og fremtidsguru Howard Rheingold. På begynnelsen av 1990-tallet skrev han om virtuelle samfunn (12) med bakgrunn i erfaringer han høstet som en av internetts første innovatører. Kort tid etter arbeidet han som redaktør i HotWired, det første kommersielle internettmagasinet.

Et tiår senere er han fortsatt på farten, og i 2002 lanserte han boka ”Smart Mobs” (13) der han går gjennom og analyserer en rekke nye teknologier og tenkemåter. Det er med bakgrunn i dette Rheingold i sin tale til avgangsstudentene ved Stanford, sommeren 2004, hevdet at verden snart vil gå igjennom de største samfunnsendringene siden den amerikanske frigjøringserklæringen.
”I am convinced that the last time young communicators faced this degree of excitement, peril, opportunity, uncertainty, and responsibility was 1776.” (14)

Det er ingen liten påstand. Siden 1776 har nye massemedier fjernet de fleste avstandsbarrierer, blitt en dominerende kommunikasjonssentral og en mektig aktør. Rheingold er likevel sikker:
“You arrive on the scene just at the moment something broader, faster, and perhaps more democratic than the invention of journalism is emerging.”
Før han fortsetter:
“Young people in every part of the world are using and inventing blogs, wikis, mobile messaging, desktop video, digital music, online animation, social software. I will leave you with two brief examples: Wikipedia and OhmyNews.” (14)

Om den forestående endringen vil være den største på 200 år, er opp til historikerne å bedømme. Det vesentlige er å erkjenne at kommende endringer vil ryste den eksisterende samfunnsstrukturen på måter vi knapt aner.

Demokratiets seier?

Det er med bakgrunn i en fremvoksende generasjon av ”homo publicus” og fremveksten av en ny maktfaktorer i mediene, søkemotoren, at Epic 2014 reiser spørsmålet: Hvilke mediesamfunn vil vi egentlig ha? Ønsker vi oss en industriprodusert medievirkelighet, en direktesendt ”jam-session” der alle kan delta i å utforme innholdet, eller vil ta enda sterkere kontroll over medieformidlingen enn dagens multinasjonale medieimperier?

Siden de første møtene mellom idealisme og kapitalisme i utviklingen datamaskiner og internett har dette temaet versert. I følge Rheingold startet kontroversen i det Microsoft-grunnlegger Bill Gates begynte å ta betalt for operativsystemet Windows (15), i motsetning til den rådende delekulturen i ”open source”-miljøet. (16)

I mediebransjen dukket problemstillingen opp da HotWired, som første kommersielle webmagasin, ble lansert høsten 1994. Til tross for nettstedets bakgrunn i det tekno-optimistiske bladet Wired, en av cyberkulturens fremste eksponenter, var grunnleggeren skeptisk til å la grasrota få for stor makt.
”It’s an abdication of responsibility to think that your community is going to make your media. You make the media. That attracts the community. The community discusses it, then you make more media. It’s the experience you can’t create yourself. It’s a complete fiction out there that the web is making everyone a publisher. (…) and I think it’s ahistorical bullshit. It’s just not real”, mente Wired-boss Louis Rosetto. (17)

Framveksten av bloggersfæren gjør nok at Louis Rosetto i dag må revurdere sin uttalelse. Hvorvidt HotWired sin skjebne ville vært annerledes om Rosetto hadde omfavnet grasrotkulturen er vanskelig å si. (18)

Uansett viser historien at Rosetto overså et fenomen med betydelig potensial, (19) og at hvordan tenkemåten i tradisjonelle medier har gjort det enklere for bloggene å vokse frem.
Få tviler i dag på at disse spirene vil blomstre, når de først har fått slå rot. Igjennom internettkulturens idealer om åpenhet, demokrati, deling og samarbeid, har fenomenet hatt betydning i viktige politiske beslutningsprosesser. (20)

Det er derfor åpenbart at de tradisjonelle mediebedriftene kan komme til å måtte betale dyrt, dersom de ikke lykkes i å benytte dem, noe også mediekonglomerateier Ruper Murdoch i News Corp nylig erkjente:
Instead, I grew up in a highly centralized world where news and information were tightly controlled by a few editors, who deemed to tell us what we could and should know. My two young daughters, on the other hand, will be digital natives. They’ll never know a world without ubiquitous broadband internet access. (21)

Borgerne tar mediemakten?

Det finnes imidlertid ingen unnskyldning for sendrektige medieledere som Louis Rosetto og Rupert Murdoch. Allerede på 60-tallet lanserte medieteoretikeren Marshall McLuhan slagordene ”medium is the message” og ”den globale landsbyen” og ble noe så uvanlig som en akademisk kjendis. McLuhans tese var at ulike medietyper påvirker budskapet i større grad enn det innholdet som leveres i mediet. (22)

Helt fram til i dag har nettmediene blitt liggende som dårlige kopier, og gode statiske arkiver, av sine analoge versjoner. Dette bekreftes både av en sammenligning foretatt av Nora Paul, leder for New Media Studies på University of Minnesota og den amerikanske ”State of the media”-rapporten. (23)
”…look at the content offered in online journalism in 2004 and there are signs of frustration, lack of innovation and the caution of the old media applied to the new”. (24)

Ved å være genuint opptatt av det nye mediet har bloggerne hentet ut egenskaper som de tradisjonelle mediene har valgt å overse. Blant annet dreier dette seg om interaktivitet, umiddelbarhet og grenseløse plass, i tillegg til at alle kan delta. Denne genuine interessen og fascinasjonen for teknologi, samarbeid og deling har skapt arenaer som i dag truer de tradisjonelle mediene – basert på idealisme.

Det er dette grasrotjournalistikkforkjemper Dan Gillmors fremhever i en tale han i begynnelsen av juni 2005 holdt for World Editor Forum i Seoul:
“… money is not the major push behind citizen journalism. It is the entirely human desire to tell each other our stories, to help each other navigate through this complex and often insane world.” (25)

Eller som Jeff Jarvis’, en fremtredende blogger og nylig avgått medieleder for Advance.Net, sier det:
Blogs are the voices of citizens in conversation. (26)

På samme måte som menneskene brakte hverandre nyheter, informasjon og sladder før massemediene ble født, er menneskene på nytt i ferd med å ta herredømme over informasjonsflommen i sine liv. Samtidig virkeliggjør de Marshall McLuhans visjon om den globale landsby.

Men hvem skal betale?

De store norske avisene begynner nå å fatte det som skjer. Både VG og Dagbladet har i løpet av det siste året lansert blogger for egne journalister. (27) I mine øyne kunne satsingen vært enda dristigere. Hvorfor kan de ikke åpne opp for at hvem som helst kan opprette en blogg?

Dette forsøkes blant annet i franske Le Monde (28) og i enda større grad hos det amerikanske hybridmediet www.blufftontoday.com (29). I sistnevnte avis inviteres leserne til å skrive sin egen blogg på lik linje med avisens egne journalister. Samtidig forbeholder avisa seg retten til å bruke stoff som publiseres i bloggene i papiravisen.

Andre velger å låse innholdet inne for å kreve betaling av leserne. Dette gjelder blant annet Wall Street Journal, Hamar Arbeiderblad og Morgenbladet. (30).

En spennende middelvei forsøkes av New York Times, som har varslet at de vil lukke kommentarseksjonen for gratis lesning høsten 2005. Samtidig lanserer de flere tilleggstjenester som skal hjelpe leserne å organisere artikler, gi dem tilpassede nyhetsbrev på e-post og forhåndskikk på utvalgte artikler. Til sammen håper New York Times at dette skal øke verdien av innholdet slik at leserne velger å betale, selv om de kan få mye av stoffet helt gratis fra andre kilder. (31)

Hvorvidt dette vil skje kommer an på minst to svært sentrale spørsmål. Finnes det betalingsvilje for nyheter på internett? Hvor stor er bloggerfenomenets makt og innflytelse? Skeptikerne frykter at en undervurdering av disse to faktorene kan lede avisen på vei mot skrekkvisjonen Epic 2014 presenterer.

Førsteamanuensis Adam L. Penenberg ved New York University er blant dem som er skeptisk. I sin faste spalte i Wired News kommenterer han jevnlig medieutviklingen på internett. Han viser blant annet til at aviser som Wall Street Journal og New York Times’ betalingsløsninger gjør avisene usynlige på internett og uinteressante for bloggerne. Dette baserer han på at søk i mediets fremste utstillingsplass; søkemotorene, ikke gir treff på avisene. Bloggerne velger derfor å overse avisene fordi mange av deres lesere ikke kan ta del i de samme nyhetene, og diskusjonene i kjølvannet av disse. Ved å lukke seg selv inne bak betalingsmurer unngår avisene to av de viktigste eksponeringsplassene på internett, og fjerner seg med det fra den offentlige samtalen som foregår på nettet, skal vi tro Penenberg. (32)

Likevel er ikke Penenberg helt avvisende til betalingsmodeller. I en annen artikkel peker Penenberg på at nettmagasinet Salon har lykkes med å oppnå overskudd igjennom et system der brukerne kan velge mellom å betale for abonnement, eller se reklame for å få tilgang til artiklene. (33)

Paul Carr, redaktør i www.thefridaything.co.uk foreslår at avisene bør gi abonnenter mulighet til å dyplenke (34) til artikler, uten å kreve betaling av de som følger lenkene. Med det åpner de opp til for de daglige konversasjonene som Penenberg påpeker at betalingsløsningene hindrer. Carr har selv forsøkt dette, og resultatet viste 20 prosent økning i besøket. (35)

Rekviem over papiravisene?

Pengestrømmer er uansett basis for alle tradisjonelle medier. Hvordan skal dette finansieres?

Mens de fleste medieledere mener betaling er nødvendig på nettet, mener mangeårig redaktør og nå medieforsker Arne Krumsvik det motsatte. Han viser til at inntektene fra leserne i dag stort sett går til å betale for trykking og distribusjon.
”Både på nett og på papir er det annonsøren som finansierer innholdet. Jeg skal love deg at om alle stenger nettet tar jeg med alle journaliststudentene og starter nettavisen på nytt i morgen”. (36)

Det er likevel ikke tvil om at nettavisene utgjør en kortsiktig utfordring for inntjening i medieselskaper med store faste kostnader i trykking og distribusjon. Selv om nettavisenes inntekter stiger raskt, utgjør veksten småpenger i forhold til tapet i abonnement og løssalg. (37)

Likevel tror flere fremtredende medieledere at papiravisen fortsatt har mange år fremfor seg. Sjefredaktør Amund Djuve i Dagens Næringsliv mener sågar å det fortsatt er mulig å hindre opplagsfallet og tror de store pengene fortsatt vil ligge i papiravisene fremover.
- Internett har endret vår måte å jobbe på. Det gjør at avisen blir mye mer interessant enn tidligere. De som ikke klarer det, er de som opplever opplagsfall. Så lenge du klarer å videreutvikle nyheten har avisen en fremtid, hevder Djuve. (38)

Han viser til at Dagens Næringsliv har oppnådd oppgang ved bruk av flere mykere nyheter, rettet mot unge og de feminine, og gjennom god presentasjon av nyhet, kommentar og bakgrunn. Djuve kan sammen med flere nisjeaviser som Morgenbladet og Vårt Land vise til opplagsøkning i 2004 (39).

Likevel er det åpenbart at medieendringene får følger som en beskjeden opplagsøking ikke kan stoppe. Både Vårt Land og Morgenbladet lever i dag på tilførsel av pressestøtte, som virker konkurransevridende i forhold til nye medier. Når aviser er merkevarer, der det er en stor ulempe å komme som ny deltager på markedet er det åpenbart at pressestøtten også er et etableringshinder for innovasjon og nyskapning. Det kan derfor, i mine øyne, bare være et tidsspørsmål før staten må ta et brutalt valg: ønsker den å gi pressestøtte til nettaviser, eller avvikle hele ordningen. (40)

Opprettholdes pressestøtten vil vi få nye underholdende debatter om hvem som bør få, og hvem som ikke er profesjonelle nok. Kuttes den vil en betydelig andel av norske aviser gå i graven sammen med beslutningen.

OhMyNews! – eksperimenter i grasrotjournalistikk

Sørkoreanske Ohmynews er et journalistisk eksperiment som vi ganske sikkert kommer til å se flere av i årene som kommer. Mens jeg hittil har forholdt meg til bloggerefenomenet, der hver enkelt aktør er sin egen herre, er Ohmynews både sentral- og brukerstyrt. Derfor har det forandret den sørkoreanske medievirkeligheten. (41)

Vinteren 2000. Sør-koreaneren Oh Yeon Ho har vendt tilbake til hjemlandet etter mediestudier ved Regent University i Virginia. Med slagordet ”Every citizen is a reporter” snur han på kort tid opp ned på den sør-koreanske mediebransjen, og lar hver enkelt innbygger få muligheten til å rapportere sine egne saker.

Resultatet er overveldende. Fem år etter starten er over 30 000 personer registrert som reportere. Femti redaktører jobber til en hver tid med å saumfare og publisere om lag 70 prosent av de om lag 200 artiklene som daglig sendes inn av nettverket. Tilbake får hver reporter sin andel av www.ohmynews.coms inntekter, gradert etter hvor høyt opp på forsiden redaktørene plasserer saken. (42)

Like mye som et journalistisk produkt, er Ohmynews et sosial eksperiment. Der medieledere og journalister har manglet tro på folks egne evner til å lage nyheter, beviser Ohmynews at det lar seg gjøre. Vanlige mennesker kan lage like lesverdige saker som de egenproduserte nyhetene avisens redaktører står for.

Dette sosiale eksperimentet er på mange måter også selve essensen i Epic 2014s visjon, lokalisert til en liten del av internett.
“Everyone contributes now – from blog entries, to phone-cam images, to video reports, to full investigations. Many people get paid too – a tiny cut of Googlezon’s immense advertising revenue, proportional to the popularity of their contributions.”. (43)

Der datamaskiner (Googlezon) holder styr på et uendelig antall saker i filmen, er det redaktørene i ohmynews som representerer navet og kittet i dette eksperimentet. Begge ideene utnytter grasrotkultur

Ohmynews.com er ikke alene om å forsøke å virkeliggjøre denne delen av visjonen.
Et spennende kvasi-produkt, er www.current.tv, som står med ett ben i den gamle kringkastingskulturen og ett i den nye internettkulturen. Her stables en ny sentralstyrt organisasjon på beina for å invitere brukere til å holde konversasjonen i gang ved å produsere innhold. På mange måter synes dette å være tv-versjonen av Ohmynews. Fra kanalen går på lufta, i det tradisjonelle tv-nettet, høsten 2005 vil alle produsenter få minimum 250 dollar for hvert bidrag som sendes på kanalen. (44)

Mens Ohmynews og Current har sentralstyrte overbygninger som redigerer og tar beslutninger, representerer www.nowpublic.com et prosjekt som løsriver seg fra dette. Ved hjelp av tilbud og etterspørsel etter bilder og nyheter ønsker prosjektet å la markedet føre en konversasjon (45). På denne måten oppnås en nærmest fullkommen demokratisering av nettstedets innhold – selv uten den minimalistiske kontrollen som ohmynews og Current fører. På sikt tenker Now Publics grunnleggere at etterspørsel etter bilder og nyheter skal kunne omdannes til at de mest etterspurte prosjektene får et budsjett å jobbe med:
Here public demand launches investigations. Story Ideas come from people on the ground, insiders, community leaders. Footage comes from eye witnesses, citizen reporters, people close to the real story. It’s open source news, and even in its infancy it’s richer, faster, more powerful than the infotainment it replaces. (46)

På vei mot en mediekonversasjon?

De fleste av eksemplene jeg har vært igjennom er rykende ferske. Det er derfor svært vanskelig å vite hvordan de vil lykkes. Ohmynews historie legger imidlertid grunnlaget for at flere aktører vil komme på banen. Etter hvert vil også videoblogger (47) og podcasting (48) få økt utbredelse.

For å forstå den nye virkeligheten, tror jeg det er nødvendig å løsrive seg fra de vante forestillinger om sjangere og nyhetsterskler. Nyheter og informasjon vil ganske sikkert leve på en annen måte i den nye medievirkeligheten. På samme måte som radio, tv og nettaviser har gitt nyheter døgnet rundt, er internetts grunnleggende egenskaper i ferd med å gjøre fersk informasjon – i bredere form – kontinuerlig tilgjengelig.

Det mest ekstreme eksempelet på dette er det ”levende” leksikonet Wikipedia.

I løpet av de første 24 timer etter at pavevalget var gjennomført i april var Wikipedias artikkel om den nye pave Benedict XVI, eller Joseph Ratzinger, ganske utfyllende.
De nærmeste dagene opplevde artikkelen ulempene ved Wikipedia: Når alle kan redigere sidene, selv uten å registrere seg, kan vandaler fritt legge inn beskyldninger og beskrivelser som er upassende i en leksikonartikkel. At den katolske kirke innehar kontroversielle syn på abort og homofili, samt pavens fortid som medlem av Hitler-jugend under Nazi-tyskland, har neppe redusert denne fristelsen. (49)

Nyvinningen viser at verken tradisjonelle nyhetskilder, grasrotjournalisters øyenvitnebeskrivelser eller bloggeres kommentarer er nok. I stedet oppstår det en blanding der hver enkelt konsument kan nyte godt av de kildene han ønsker for å oppdage, forstå og la seg underholde av det som skjer rundt ham.

Etter hvert som stadig flere eksperter vil starte egne blogger, og enda flere rapporter gjøres tilgjengelig på nettet øker mulighetene ytterligere. Med det blir dagens fragmentariske nyhetsmeldinger kun gode nok til å holde oversikt over dagens, timens eller minuttets, hendelser.

Etisk kan det synes som et knefall for ny teknologi å stole på medier som alle kan redigere. Jimmy Wales, en av Wikipedias grunnleggere, er ikke enig i det:
”The only way you can write something that survives is that someone who’s your diametrical opposite can agree with you”. (50)

Ward Cunningham, som laget en av de første wiki-programmene (51), drar det etiske aspektet enda noen hakk videre.
”When vandals learn that someone will repair their damage within minutes, and therefore prevent the damage from being visible to the world, the bad guys tend to give up and move along to more vulnerable places”. (52)

Journalistikk eller aktivisme?

Igjennom blogging, grasrotjournalistikk og Wikipedia utfordres de journalistiske idealene. Uavhengighet og objektivitet har gjerne vært blant de mest fremtredende, spesielt etter at pressen rev seg løs fra de politiske partiene for noen tiår siden.

I dag reaktiverer grasrotbevegelsen de politiske diskusjonene som forsvant med kommersialiseringen av pressen. (53) Dette skjer først og fremst gjennom engasjerte bloggere med store kunnskaper og sterke meninger – og en evne til å formidle dette. I USA har den politiske bloggen www.DailyKos.com over fire millioner besøkende daglig (54). I Norge vil flere anerkjente bloggere oppnå publisitet igjennom å være en del av Dagbladets politiske blogg. (55)

Det økende politiske engasjementet forsøker BBC å dra nytte av i lanseringen av en tjeneste for grasrotaktivisme, kalt ICAN. Her forsøker BBC å få vanlige mennesker til å starte sine egne kampanjer og aksjoner for å få til de sakene de brenner for. Vellykkede kampanjer brukes som eksempler, mens elektroniske verktøy stilles til disposisjon. Målet er blant annet å redusere den apatien som vises igjennom stadig lavere valgoppslutning. (56)

Når BBC og andre medieorganisasjoner i neste omgang kan komme til å dekke de saker/hendelser som starter igjennom ICAN, blogger eller tjenester som Meetup.com (57) er dette med på å skape en ny dynamikk, der vanlige borgere får stadig flere verktøy for å delta i de prosessene som tidligere var forbeholdt et fåtall av kilder.

Med dette er journalistikken i ferd med å bevege seg ut i et mer kronglete terreng. Dets idealer om objektivitet vil stilles på nye prøver, og idealet vil muligens få en mer praktisk orientering.

Valget er likevel enkelt, mener de fleste av grasrotjournalistikkens forkjempere. Konversasjon og demokrati er et mål i seg selv. Bak dagens idealer finnes dessuten sterke kommersielle krefter, og sterkt press i retning av journalistisk fordumming. Det som kan synes som et vanskelig valg er derfor særdeles enkelt, mener Dan Gillmor:
“It boils down to something simple: readers (or viewers or listeners) collectively know more than media professionals do. This is true by definition: they are many, and we are just one. We need to recognize and, in the best sense of the world, use their knowledge”. (58)

Igjennom dette mener Gillmor at den nye medievirkeligheten kan gi bedre journalistikk, til tross for de ofrene som gjøres. Og tross alt, handlet også den ”gamle” journalistikken om å konversere. Det kan neppe gjøres mer objektivt enn gjennom for eksempel wikipedia.

Tradisjonelle medier møter bloggekulturen

Mediekommentator Anders Giæver i VG lanserte mediebloggen sin med å fastslå at redaktørene er i ferd med å få endret sine roller.
Redaktørene er ikke lenger dørvakter men en slags trafikkonstabler i det offentlige ordskiftet. (59)

Da han noen dager senere skrev en blogg med tittelen ”VG avslørte Deep Throat – først”, med bakgrunn i at VG siterte en Washington Post artikkel i 1999, skapte han sterke reaksjoner. Mange ville ikke forstå det lette forsøket på en humoristisk kommentar. I stedet måtte Giæver gå ut i en ny bloggpost der han erklærer at påstanden selvfølgelig bare var tull.
”Så derfor sier jeg så klart jeg bare kan; VG har aldri vært i nærheten av å avsløre Deep Throat. Og hadde vi gjort det, ville nok selvskrytet ha fylt mer enn en ussel blogg” (60)

Eksemplet viser at aviskommentar og blogger ikke nødvendigvis handler om det samme. En del aviskommentarer har siden løsrivelsen fra partiene, dyrket fem en overfladisk kommentarstil, med lette, underfundige og kanskje overraskende poenger for å underholde leseren. Sannsynligvis var det en slik kommentar Giæver ønsket skrive i bloggen, men måtte rykke ut og dementere senere.

Blogger handler som tidligere påpekt om å konversere ved å respektere leseren, vise redelighet ved å lenke til kilder og ved å føre gode bevis for påstandene. Giæver gjorde ingen av delene. I stedet la han frem påstander som ikke respekterte lesernes intellekt, eller var forsøkt forankret verken i kilder eller bevis.

I bunn og grunn forklarer Giæver gjennom sin artikkel hvorfor Wired-redaktør Chris Anderson foretrekker blogger fremfor tradisjonell journalistikk medier. (61) I tillegg til de tre elementene ovenfor viser Anderson også til at bloggerne ofte er edruelige og innrømmer hvis kildene er svake, eller påstandene er funderte i egne refleksjoner. Som bloggere må de nemlig forsvare sin posisjon.

Det har ikke Giæver behøvd å gjøre før nå. Som spaltist i VG har han en solid medieinstitusjon i ryggen.

Denne manglende ydmykheten ovenfor sine omgivelser, er i mine øyne bakgrunnen for flere av det siste årets kontroverser mellom bloggere og journalister. Et år hvor bloggernes virksomhet har ledet til at profilerte journalister som Eason Jordan og Dan Rather har måttet forlate sine jobber. (62)

Jeg underslår med dette på ingen måter at også bloggerkulturen har mye å lære ved å forstå journalistikk og etikk bedre. Å fortsette en rivalisering mellom journalister og bloggere, vil likevel være fånyttes. Begge er ganske sikkert kommet for å være. Eller som førsteamanuensis Jay Rosen ved New York University skrev det:
“Today there is every reason in the world for journalists to finally get the religion about blogging while bloggers get their thing with journalism straight”. (63)

Kan maskiner overta jobbene?

Fremtidens mediebilde er langt mer enn et spørsmål om nye mediefenomener, kommunikasjonsteknologi og brukervaner. Det er også et spørsmål om hvordan datateknologi vil trenge seg enda lenger inn i medieproduksjon og konsum.

Allerede i dag finnes de første eksemplene på helautomatisk nyhetstjenester. Google News henter for eksempel råstoff fra 4500 kilder, som siden velges ut og plasseres som slås opp på nyhetstjenesten ved hjelp av datamaskinenes algoritmer.
Our headlines are selected by computer algorithms, based on factors including how often and on what sites a story appears online. (64)

Det store spørsmålet er hvor mye lenger det er mulig å utvikle dette. I epic 2014 fremlegger filmskaperne det slik:
Using a new algorithm, Googlezon’s computers construct news stories dynamically, stripping sentences and facts from all content sources and recombining them. The computer writes a news story for every user. (65)

Dette er imidlertid mer enn datamaskinene vil kunne gjøre i overskuelig framtid, og dermed sannsynligvis filmens groveste skivebom. I stedet er det mer sannsynlig at utviklingen går i retning av verdensvevgrunnlegger Tim Berners-Lee visjoner. Han har lenge syslet med planer om å utvikle maskiner som kan ”forstå” tekst. Målet er å bevege seg fra ”en vev av dokumenter til en vev av data” (66).
”The Web can reach its full potential only if it becomes a place where data can be shared and processed by automated tools as well as by people. (…) not just for display purposes, but for automation, integration and reuse of data across various applications.” (67)

Det er sannsynligvis denne eller lignende visjoner Epic-skaperne grep tak i, da de i begynnelsen av juni 2005 lanserte en revidert utgave av filmen kalt Epic 2015.
“Using new algorithms Googlezon screens stories for names, places and images, and other contextual clues. Isolating facts from quotes, and turning statistics into flexible equations.” (68)

I neste omgang spår Epic at dataene skal brukes til å skreddersy nyhetene:
“Epic produces a custom content package for each user, using his choices, his consumption habits, his interests, his demographic, his social network to shape the product”. (69)

Hvorvidt dette lar seg gjøre er vanskelig å si. Men det er i hvert fall langt mer sannsynlig enn at datamaskinene vil skrive og redigere historiene selv.

”Den lange halen” – økonomien i nisjene

Hvor spesialiserte nyheter kan vi egentlig få? Interessene er mange og hittil har det vært en allmenn forståelse at det må være et betydelig marked, før noen finner det verdt å produsere noe. I framtiden behøver ikke dette være tilfelle.

Wired-redaktør Chris Anderson skriver i disse dager bok om hvordan marginale produkter er i ferd med å få markeder som gjør dem verdt å produsere og selge.

Andersons viser til hvordan Amazon ved hjelp av sine algoritmer som anbefaler bøker med bakgrunn i tidligere kjøp, har gamle bøker, som hadde gått i glemmeboka, hvis ikke Amazon hadde anbefalt, fikk et nytt liv og ble en bestselger med 14 uker på New York Times bestselgerliste.
What happened? In short, Amazon.com recommendations. The online bookseller’s software noted patterns in buying behavior and suggested. (…) People took the suggestion, agreed wholeheartedly, wrote rhapsodic reviews. More sales, more algorithm-fueled recommendations, and the positive feedback loop kicked in. (70)

Eksemplet kan forklares ytterligere ved å vise til at en vanlig Barnes & Nobles bokhandel fører 130 000 boktitler. Samtidig foregår halvparten av nettbokhandelen Amazons omsetning på utsiden av de topp 130 000 titlene som Barnes and Nobles fører. Det skyldes at fysiske bokhandler har begrensninger i hvor mange titler de kan føre. For at det skal være lønnsomt må den fysiske bokhandelen selge flere eksemplarer av boken. Når den fysiske butikken i tillegg kun selger for et lite marked, mens Amazon kan selge bøker til hele verden, sier det seg selv at det skal svært mye mer til for å selge det nødvendige antall eksemplarer for den fysiske bokhandelen. (70)

Overført til journalistikk og medieproduksjon viser dette hvordan bloggere som skriver artikler mot en liten betaling per leser kan greie seg bedre enn mindre aviser i dag. Når de faste kostnadene, tilknyttet trykking og distribusjon blir borte, reduserer dette behovet for omsetning. Terskelen for å tjene litt er lavere. En sær hobby kan bli en bigeskjeft.

På denne måten vil stadig nye stoffområder bli dekket. Mens dagens aviser skriver litt om alt, kan spesialiserte nyhets- og informasjonskanaler med fokus på den lokale fotballklubben, lokal historie eller slektsgransking.

Kanskje kan handelsdrivende få betalt for legge ut informasjon om varene sine – ettersom Google betaler for de som leser artikkelen?

I en slik verden vil anbefalinger og treff i søkemotorer være en form for valuta. Mulighetene og begrensningene i et slikt perspektiv er i liten grad utforsket.

Makt vs. Avmakt

I perspektivene som jeg har trukket opp ovenfor vil Googles, og de andre søkemotorenes posisjon, være av enorm betydning. I Epic 2014 fremstilles sammenslutningen av Google og Amazon, Googlezons, fremmarsj som truende. Det virker som dominansen står i fare for å undergrave personlig frihet og valgmulighet – og oversvømme oss med tøv.

I den reviderte utgaven, Epic 2015, er perspektivet en del forandret. Googlezons triumf sees på som noe mer positivt.

I mine øyne er det for tidlig, og mulighetene for vage, til å tegne bestemte scenarioer for hvorvidt et eventuelt Googlezons fremmarsj vil svekke våre individuelle rettigheter. Den vil åpenbart forandre våre omgivelser – men er det til det gode eller det verre?

Kanskje er det nettopp det store scenarioer skal gjøre oss i stand til å reflektere over?
Epic 2015s avslutning med lokale nyhetsbeskjeder og meldinger formidlet ved hjelp av GPS-tagger, tegner i hvert fall utsikter til spennende nye lokale interaksjonsmåter, som det sprenger denne oppgavens rammer å gå inn på.

Avslutning
Det blir ganske sikkert ikke slik. Men det er neppe mindre sannsynlig at det blir slik.

De siste årene bør ha lært oss at utvikling og nyvinninger dukker opp raskere enn vi rekker å absorbere den forrige. I denne oppgaven har jeg tatt opp en rekke temaer, og oversett enda flere som ganske sikkert burde vært med.

Likevel har jeg på følelsen at jeg burde ha prioritert hardere. Ja, jeg har fått frem hvor viktig konversasjonen er, men ikke fått drøftet den ordentlig opp mot journalistikk. Jeg har fått påpekt hvordan Anders Giæver ikke helt forsto blogging, men har ikke tatt for meg manglene ved bloggernes etiske og journalistiske forståelse.

Jeg har også oversett en god del mulige teknologiske kompromisser, en god teoretiske kompromisser og bare pirket i toppen av de fenomenene jeg har forsøkt å beskrive.

Likevel har det å forstå sammenhengen i fenomenene vært langt viktigere enn å beskrive grundig eller trekke opp igjen nye sjangerlinjer etter de jeg langsomt har revet ned.

På mange måter er dette et prosjekt for å finne grunntrekkene, essensen i en ny medieorden. Først nå begynner jeg å nærme meg en forståelse som gjøre meg i stand til å skrive fruktbart – om det jeg hittil ikke har skrevet.

Reisen i den teknologiske kultur og landskap er en ganske nødvendig dannelsesreise, som de fleste journalister må ta i løpet av noen ganske få år.

Som vi så innledningsvis var ”State of the media”-rapporten negativ til Epic 2014s perspektiv, selv om de fant det verdt å diskutere. De konkluderte med at ”slik blir det ikke”.

Personlig var jeg ganske skeptisk til denne visjonene i starten. Den reviderte visjonen er i stedet betydelig lysere. Og i lys av dette våger jeg påstanden: Epic 2015 har sannsynligvis mer rett i sine spådommer enn den tar feil.

Det betyr ikke at det blir slik filmen sier, men at en rekke av filmens ideer og visjoner vil virkeliggjøres. Sammen med en fin miks av ny teknologi og sosial innovasjon vil mange av filmens påstander farge fremtiden.

Men viktigst av alt, er at filmen er med på å starte en diskusjon om hvilke samfunn vi ønsker. Den får oss til å tenke over de konsekvensene den enorme teknologiske utviklingen har for oss mennesker. Er det bra? Jeg vet ikke. Jeg støtter meg til Epic 2015s vurdering. Diskusjonen er i ferd med å komme, og hvordan vi velger å bruke teknologien vil forme vår fremtid:

“At its best tailored to its savviest readers, epic is a summary of the world. Deeper, broader and more nuanced than anything available before. But at its worst, and for too many, Epic is merely a collection of trivia. Much of it untrue. All of it narrow, shallow and sensational”.

Teknologi er et gode. Men det er opp til hver enkelt om det brukes på en måte som forbedrer menneskehetens levekår. Derfor setter jeg min lit til at diskusjonene forårsaket av Epic leder til at menneskene beholder initiativet i vurderingene av hva vi ønsker. I så fall kan vi i hvert fall se tilbake å si at Epic 2014 bommet på en spådom:
”But epic is what we wanted, what we choose, and its commercial success preempted any discussion on media, democracy or journalistic ethics.”